Dritt.

De siste to ukene har vært tøffe. Sykt tøffe.
Jeg tror pappa har merka at det er noe galt.. Han spurte meg rett ut om akkurat det en eller to dager etterpå. Direkte spørsmål. Om det var det han trodde det var. Jeg unlot å svare noe særlig. Men jeg tror han skjønte det.

Han synes jeg er småspist, og det er jo sant, jeg orker nesten ikke mat. Jeg har gått ned 3 kg. Jeg spiller piano oftere enn før, selv om jeg spilte ofte.. Jeg spiller de samme sangene, men annerledes sanger, og sangene jeg spiller sier så mye. Jeg spiller annerledes enn før.. Det lyser av øynene mine hva jeg mener om teksten. Jeg kan plutselig spille en sang og bryte ut i gråt, og må bare avbryte før han ser at jeg sitter og griner når jeg spiller. Dessuten klarer jeg ikke å se notene lenger.

Kvelden er farlig for meg. Da får jeg altfor mye tid til å tenke, og tenker alt for mye. Jeg sover lite. Jeg sovner tidligst kl 2 på natta. Som regel av utmattelse fordi jeg tenker for mye, og ikke orker og sovner utslitt. 4 timer senere ringer vekkeklokka, 5 timer etter burde jeg stå opp, og 6 timer etterpå er jeg på sykkelen.

Det er én ting jeg vil ha. Men jeg kan faen ikke få det.